En mann bar en blank metallstang mellom hendene, pekende ut foran seg. I tuppen hang et slukøret flagg. Slapt i det vindstille været, veivet det tungt frem og tilbake i takt med gangen. Sammenkrøllet. Uleselig.
Fuktig varme presset rennende svette nedover pannen og ansiktet til bæreren. Den tilslørede solen var sterkere i gjenskinnet fra svettedråper på haken enn på selve himmelhvelvingen. En dyster og sped tåke lå over ham, som et filter for solskinnet. Det var varmt. Det var så veldig tykt og varmt i luften. Han var mutt. Bak ham fulgte en gruppe dypt fokuserte menn. Fokusert på utholdenhet. Så grenseløst utkjørt at den dype fokusen var det eneste som holdt de på bena. De var mutt for alt annet enn gisp etter luft.
Den klamme ettermiddagen, stum og døsig, ble sakte forstyrret av slentrende føtter på tettpakket grusvei. Tunge pust og pes. Noen gryntet svakt, kvelte andpusten sin og svelgte tørt. De var tørste. Slitte, med sinnet i en tilstand av ren vilje til å fullføre sitt foretagende. Veien de vandret på virket endeløs og uten begynnelse. En strekning som slanget seg vei ut av horisonten og inn i en ny horisont. Omgitt av gråe skyer og puter av lett og tynn tåke som smøg seg i et terreng av daugrønt gress og mosefylte steiner.
I en brå bevegelse brøt en ut av rekken og før han rakk å falle til kne sprutet en grågul masse ut av munnen hans mens han brølte. Det traff steinene med et plask og fyllte seg mellom dem, med mannen sittende på alle fire over. Han hev etter pusten mens det hang slim og slev fra munnen ned til bakken. På utpust gjorde han sitt beste for å blåse det vekk. Et oppgitt forsøk på å spytte. En annen brøt ut av rekken, hev seg på kne og trykte fjeset sitt ned i en damm. Han slukte i seg så mye vann han klarte før han hev hodet bakover og gispet etter luft mens det skitne regnvannet fosset ut av kjeften og ned langs kjakene. De andre labbet tungt videre uten å vie dem et sideblikk engang. De var målbevisste. Bestemte. Urokkelige. Mannen som nettopp hadde tømt mageskken ut i steinrøysa krabbet bort til dammen og stakk trynet sitt nedi. Han andre var ferdig å drikke og kjempet for å stable seg på bena igjen. De enset ikke hverandre.
Det gromsete vannet i dammen byttet ut sur oppkast med en tørr sandsmak. Han fant pusten så god han kunne. Skylte munnen og spyttet før han siktet seg inn på gruppen. Sakte reiste han seg og veltet fremover, som en måte å begynne gangen på og nærmest snublet tilbake i rekke. De hadde kjempet sammen lenge. Et sterkt samhold hadde grodd frem gjennom erfaringene de delte. En gjeng samstemte, overbeviste, gjør-eller-dø soldater som skulle nå målet uansett hva det kostet.
Et kjølig vindpust strøk de svette pannene og gav dem alle en salig avkjøling. Vindpustet fortsatte gjennom rekkene, til mannen med flagget, og spredte flagget i all sin prakt; "Slankekrigen 2010".
No comments:
Post a Comment